Ftalater er kjemiske forbindelser som primært brukes for å gjøre plast mykere og mer fleksibel. De har tradisjonelt vært benyttet i produkter som folie og enkelte typer plastbeholdere, og i emballasje forekommer de der det er behov for fleksibilitet. Bruken av ftalater er imidlertid sterkt redusert i Europa de siste årene.
Flere ftalater er forbudt i henhold til EUs kjemikalieregelverk (REACH), som også gjelder i Norge. De mest uønskede ftalatene er klassifisert som reproduksjonstoksiske og hormonforstyrrende. Disse stoffene er generelt forbudt i produkter, med noen unntak, og bruken skal minimeres til et absolutt minimum. Regelverket krever at emballasjeprodusenter dokumenterer samsvar og sikrer at ftalater ikke forekommer over fastsatte grenseverdier.
Utfordringen med ftalater er at de kan lekke ut av plasten og overføres til mat eller miljø. Flere av disse stoffene er klassifisert som hormonforstyrrende og kan påvirke reproduksjon og utvikling hos mennesker og dyr. I tillegg brytes de langsomt ned i naturen, noe som gjør at de kan akkumuleres i organismer over tid.
I praksis har norske produsenter i stor grad faset ut ftalater fra emballasjematerialer. Bransjen har et sterkt fokus på design for gjenvinning og bruk av materialer som ikke hindrer resirkulering eller gir farlige utslipp ved avfallshåndtering.
