Problemet med biologisk nedbrytbar plast

Østfoldforskning publiserte nylig en artikkel i Aftenposten hvor de drøfter biologisk nedbrytbar plast og dens rolle i vårt samfunn: «Vi har problemer med å se verdien av nedbrytbar plast i et bærekraftig samfunn». Hvorfor er det slik?

Bioplast’ er en betegnelse som i dag skaper forvirring. Seniorforsker ved Østfoldforskning, Cecilia Askham, ønsker at denne betegnelsen nyanseres i større grad ved at man bruker ‘bioplast’ der det er snakk om plast laget av fornybart materiale, og ‘biologisk nedbrytbar plast’ der det er snakk om at plasten skal være nedbrytbar. Dette vil gjøre det enklere å synliggjøre problemene knyttet til den biologisk nedbrytbare plasten.

Nedbrytbar plast brytes ikke helt ned
-’Biologisk nedbrytbar plast’ blir ofte kortet ned til ‘bioplast’, men at noe er laget av fornybare ressurser betyr ikke automatisk at produktet er nedbrytbart. Jeg tror at de beste løsningene i utviklingen av plast er den typen som ikke er nedbrytbar. Nedbrytbar plast er ikke gjenvinnbar, og vil derfor kunne ødelegge kvaliteten på det som er sortert. En annen utfordring er at nedbrytbar plast faktisk ikke er fullstendig nedbrytbar, forteller Askham.

Dette avsnittet fra Aftenpostens artikkel, der Østfoldforskning viser til krav på dokumentasjon av nedbrytelsesprosessen, illustrerer utfordringen med at nedbrytbar plast ikke brytes fullstendig ned:

“Minst 90 prosent av opprinnelig plast skal, etter 12 uker, være brutt ned til plast som er mindre enn 2 mm. Det betyr at den «nedbrutte» plasten kan representere mikroplast (defineres som plastpartikler mindre enn 5 mm). Testforholdene ved dokumentasjon av nedbryting av plast er langt gunstigere enn hva naturen tilbyr, noe som medfører at den faktiske nedbrytingstiden i naturen vil være vesentlig lengre” (https://www.aftenposten.no/viten/i/e1G15a/Nedbrytbar-plast-loser-ikke-miljoproblemet).

 
Seniorforsker Cecilia Askham under forskningsdagene ved Høgskolen i Østfold

Tenk funksjon
-Jeg tror produsenter som utvikler nedbrytbar bioplast har utelatt å vurdere produktet i perspektiv av dets funksjon og verdikjede. Aspektet ‘at noe skal kunne brytes ned’, ser ut til å være den eneste vurderingen som ligger til grunn. Dette kunne vært et godt utgangspunkt for produkter med helt spesifikke funksjoner, som for eksempel emballasje til matavfall som skal til biologisk behandling. Men når den nedbrytbare bioplasten faktisk ikke brytes helt ned, er allikevel ikke nedbrytbar plast løsningen selv for denne type produkter.

-Utviklingen har nok foregått i beste mening i forsøk på å løse et avfallsproblem relatert til plast, men det er behov for mer forskning og utvikling for at produktene skal kunne være nedbrytbare. I tillegg er det knyttet usikkerhet til om det i det hele tatt er behov for produkter med denne typen egenskaper. Til tross for at vi ønsker å løse et problem relatert til plast på avveie, betyr ikke det nødvendigvis at det er riktig å designe fremtidens produkter med mål om at vi skal kunne kaste dem i naturen.

Unngå problemskifte - ta ringvirkninger i betraktning!
- Man bør slutte med blindveien ‘nedbrytbart’ og heller tenke på funksjonen produktet skal oppfylle. Det gjelder å ta et steg tilbake og tenke mer innovativt. Den bioplasten som har en fremtid er den som er laget av biologiske råvarer, og som er gjenvinnbar i de systemene vi har i dag.

Samtidig legger Askham vekt på et viktig element man må reflektere over dersom man ønsker å utvikle produkt laget av fornybare stoffer.

- Det er ikke bare klimaet man må tenke på når man lager nye produkt. Når man utvikler teknologi er det flere effekter som bør vurderes . Bruker du for eksempel sukkerrør og legger vekt på biodiversitet i andre land, så har du et helt sett med problemstillinger som ikke fanges opp av CO2-problematikken. Beslagleggelse av jord for å produsere matvekster kan ha ringvirkninger som man ikke nødvendigvis vil kunne forutse. Det er derfor viktig å vurdere hele verdikjeden i utvikling av nye produkt.